Antropologens utfordringer

I styret i NAF er vi i gang med å snekre sammen programmet for neste års Antronettkonferanse. Som representant for konferansens målgruppe er min rolle blant annet å sikre at relevante problemstillinger og temaer adressers på konferansen. Antronettkonferansen skal være nyttig for oss. Det skal være et etterutdanningstilbud som utkonkurrerer alle andre kurs og faglige tilbud som antropologer ansatt i norske virksomheter kan velge mellom. Igjen har jeg en gyllen anledning til å bli enig med megselv om hva jeg mener er hovedutfordringene som møter antropologer utenfor akademia.  Jeg har gjordt meg noen tanker om det, og tar gjerne imot innspill fra andre. 

Jeg mener det er to sentrale utfordringer som møter antropologer utenfor akademia: For det første er det en utfordring at den dominerende faglige diskursen på norske arbeidsplasser forstummer den antropologiske stemmen. Diskursen domineres av statsvitenskaplige, juridiske eller samfunnsøkonomiske perspektiver og forståelsesrammer. Som antropolog er vi en faglig minoritet. Vi blir avmektig og tilsynelatende standpunktsløse eller synsete fordi rammene og kravene til evidens ikke gir plass til det antropologiske blikket. 

Den andre utfordringen, som jeg mener at antropologer erfarer, er et faglig vakum. Det oppstår idet de faglieg mål skifter fra det akademiske målet om kunnskap og innsikt, til arbeidslivets mål om løsninger og svar. Nyttige redskaper på veien mot det akademiske målet er vitenskaplige metoder og tekstlig argumentasjon og bevisførsel. Alle årenen på Universitetet har vi brukt til å bli fortrolige med disse redskapene.  Stikkord for den antropologiske balasten vi tar med oss er monografi, deltagende observasjon, holisme og laaaaang tid. På arbeidsplassen er målet noe helt annet. På arbeidsplassen er målet å levere løsninger og bidra til forbedringer for kunde, målgruppe eller for de ansatte internt. Den antropologiske kunnskapen skal gi et handlingsgrunnlag, men det er dette som blir så vanskelig. Vi har ikke lært hvilke metoder som er gyldige. I møte med dette målskiftet mister antropologen alt for ofte grepet på egne faglige forutsetninger. 

For svært mange antropologer fører møte med begge disse utfordringene til det samme resultat: som antropolog på en norsk arbeidsplass fungerer vi som annen rangs sosiologer eller statsvitere ute av stand til å bli virkelig gode. Skulle arbeidsgiver på tross av dette etterspørre vår antropologi, så reduseres kunnskapen til krydder på maten andre har laget.